Jeg har opplevd noe ikke veldig mange har, og jeg ønsker å dele min opplevelse. Det å dele å dele min historie er både terapi for meg og potensielt nyttig for de som leser og kjenner seg igjen.

Da jeg var 18 år tok jeg kontakt med helsevesenet fordi jeg var forvirret, sliten og langt nede. Jeg ønsker å rådføre meg med noen som kunne noe om dette emnet. Lite visste jeg om hva som skulle skje videre. Tre år frem i tid sitter jeg her og ser tilbake på noe som ganske enkelt kan kalles for en stor forandring på flere områder.

Jeg har opplevd å gå gjennom håpløshet og frustrasjon. Jeg ønsker å dele dette fordi jeg tror at fokuset på helse er noe skjevt i dagens samfunn. For det første er vi redde for, og tar avstand fra det. Mitt første inntrykk med tanke på helsevesenets tilnærming til mine “problemer” var å sette meg i et system som for det første har gått igjennom alt for liten endring de siste årene. Synet på mental helse og velvære og hva som skal til for å oppnå dette er såklart individuelt, men en felles forståelse om at medikamenter og diagnoser er løsningsorienterte er jeg ikke helt overbevist om. Og jeg snakker av erfaring.

Min vei ut av “håpløsheten” har vært å lære min egen kropp å kjenne. Hvis bare noen hadde fortalt meg at jeg selv var sjef i eget liv da jeg oppsøkte hjelp:) Dersom du leser dette og kjenner deg igjen i å føle motgang, press fra omgivelsene og nedstemtefølelser, vil jeg du skal vite at dette er helt naturlig. Vi har alle perioder i livet hvor ting ikke går knirkefritt. Det viktigste DU kan gjøre er å spørre deg selv hvor det butter. Hvilkegrep kan DU ta for å rette opp i egen situasjon? Og hvordan kan DU være en støttespiller for deg selv? Til syvende og sist er du den eneste som vet hva som vil gjøre DEG lykkelig, du må bare våge å lytte.

Dersom noen hadde fortalt meg hvor jeg skulle være om 3 år da jeg var på mitt verste, hadde ikke alt gitt så mye mening. Underveis i denne “prosessen” har jeg lært å ta hensyn til meg selv på måter jeg ikke engang visste var mulig:) Jeg har fått førstehåndserfaring med psykologi, og sitter igjen med mye kunnskap om mekanismene som foregår i kropp og sinn.

Jeg er en sensitiv person, og ønsker å bruke dette til min fordel. Jeg ser på det som en styrke. Derfor tror jeg at jeg kan forstå vanskeligheter på en annen måte enn jeg gjorde tidligere, nettopp fordi jeg har kjent det på kroppen. Jeg ønsker å spre ordet om at vi trenger nye måter å tilnærme oss “mental helse” på. Vi er utdaterte og har gått oss vill i rutiner og konservative måter å tenke om helse på.

Jeg ønsker å fronte et helhetlig syn på mennesket og dets kropp og sinn. Våre følelser skaper vår virkelighet, og vi trenger å bli mer bevisste på hvordan disse bitene henger sammen.

Da jeg var langt nede, startet jeg en prosess i meg selv ved å være nysgjerrig på hvordan nettopp kropp, psyke og følelser henger sammen. Mye av det jeg har opplevd kan forklares med ord og begreper, men noe annet er å ha opplevd det.
Da jeg selv var langt nede var det mennesker som støttet meg og var tilstede. Dette er selvfølgelig en viktig del av å komme gjennom en tøff periode.

Allikevel var det da jeg begynte å høre fra andre som hadde hatt det tøft at jeg kjente en slags utvikling og kjente håp for min egen situasjon der og da. Dersom du leser dette og kjenner deg igjen i noe, vil jeg du skal vite at å dele din erfaring kanskje kan hjelpe nettopp andre som er i samme situasjon. Det er så viktig å være åpen, selv om det er sterkt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s