Hun var ligget der, i timevis, innestengt, på et eget lite rom, hun hadde massevis av tanker hvilende i hodet, men det var ikke det som skremte henne, frykten, for å ikke bli forstått, var verre, hun hadde mange gode venner men ikke noen hun betrodde seg til.. Hun hadde mange rundt seg, men ingen som forstod, for hun forstod hverken seg selv eller andre. Hvordan kunne det være, at denne ene single, pene jenta, tok til takke med alt som rullet inn av forslag fra gutter i hytt og pine, hun hadde sine tanker om det, men ingen ga mening, for hun var et rot i hodet, hun hadde surret med tanker i timesvis, på sitt eget rom, men var det egentlig medisinene, som gjorde henne frisk, eller var det friheten av å rømme fra alle sammen?? Alt og alle? Hun planla flukten bra, men det var ingen som registrerte at hun dro, eller de gjorde det, men med nølende blikk, mange sa hun kunne reise, for å dra å lære noe, om seg selv, eller andre, men hun hadde ikke tid, tid til å stoppe opp, og tenke, for hun ventet, i sinnet sitt var det tomt, ingen følelser, de kom ikke fram før etter det var for sent, etter at han ga henne opp, han som hadde gitt henne alt, til og med bankortet sitt, men ikke minst av alt, hjertet. Og hun knuste det. Bare fordi hun kunne, var det forid hun ikke før hadde følt seg elsket?? Hun visste ikke hva det besto i? Eller var det andre årsaker? Hun kunne ikke tro det. En spåkone fortalte at hun hadde gjennomgått et brudd og en tøff barndom, men hun kunne ikke føle det, ville ikke føle det, angsten kom i veien, angsten og den ville marerittaktige tåken som lå over henne som en dus liten fjert i det fjerne, men nok til å vøre nok for å dømme dømmekraften kraftig ned. Hun holdt hodet hevet, men det var vanskelig, for mennesker teaset henne, på ferden møtte hun en prins, en liten bjørn av en konge var han egentlig, men hun kunne ikke tro det.. Var han virkelig ute for å redde henne? Hun som hadde blitt misforstått i så mange år. Hun som hadde blitt innesperret, på isolat, for ikke å prate, for hun orket ikke, hun hadde ikke krefter, de var borte, momentant, den dagen det skjedde.. Overgrepet… Hun hadde blitt konfrontert med kjæresten sin tidligere om et overgrep men fattet ikke og forstod ikke fatningen, men hun hadde nok å streve med, om ikke lage god mat og ligge i solsteken når det var sommer. Hun hadde blitt en prinsesse, en ekte en, men det var ikke før hun forstod, at det var for sent. Prinsen hennes hadde rømt, til en annen, litt større, men penere, hvertfall i sjelen, trodde hun, senere, men tankene og følelsene spilte henne fortsatt et puss, men hun var ikke lenger blitt en av dem, tankene altså, ikke vennene, ikke fiendene, de var utelukket på sitt eget kjør, hun hadde sin egen bane, som hun fulgte, hun tok den, sjansen, til å rømme, langt nord, eller sør, for den saks skyld… Hun hadde karma, men hun hadde ikke karma, på samme måte som noen prøvde å manipulere hennes tåkete og grøtete hjerne, etter alt for mange forsøk på å kave rundt i virkeligheten som et monster, som en skygge av seg selv, hun hadde ikke lenger noe å leve for, kun barna, i barnehagen, som smilte lett til henne, men hun kunne ikke, lenger jobbe der. for de så på henne som et annet barn, for hun hadde fortrengt det, barnet i seg, og var på samme måte som en baby, og mange andre barn, videre kom hun ikke lenger, men hun kunne ikke løfte ordene fra røret når de ringte henne. Ingenting kom ut. Han hadde konfrontert henne med det viktigste i livet hennes, overgrepet, i Barcelona, med jentegjengen, de hadde sett på henne som en skulende ugle alle sammen, men lite visste de, om at det var henne som led nøden, hun bare kamuflerte det i sitt lugne jeg, og gjemte seg i skammen, som vokste, og vokste, høyere enn fjell, på innsiden, men hun valgte denne veien selv, hun hadde seg selv å takke, og kunne ta til takke, med å pakke kofferten og dra, for ingen ville ha henne, som ikke kunne stemme, sin egen stemme var uhørt, men ikke urørt, den var i fri flyt nå, men bare på arket, og hun sparket, kjæresten, eller engelen, som hadde kommet i bjørneform, prinsen som skulle redde henne ut av gjørmen, den som alle hadde forlatt henne i, grøten av tåketanker som virret rundt, det var ikke sundt, men ei var heller grønnsakene som hun spiste, men lite hun visste om at det var mer enn bare å spise grønt til kveld, frokost og lunsj, hun hadde punsj, av juice, men kunne ikke se ut, over havet, for hun kavet, i dammen av sine egne følelser og skam, men skammen, den hadde han ikke lagt fra seg, hun husket endelig, hvordan det var å føle igjen, kjøre igjen, med hendene bak rattet, men er vi egentlig bak rattet, for denne timen, som vi forstår, er ikke over enda, og den som lever han får, se, men det var ikke slutten på eventyret.

Hun hadde trodd, at alt det magiske i denne verden, var henne forgylt, men det var alles kunst å holde, drømmen om en rolle i denne magiske verden kalt livet, her på jorden, dalende ned engler, men var de engler, eller bare lysglimt?? Hvem vet, for jeg tror på mer enn kjærlighet, men kjærligheten, den var den største av alle, så nå kunne hun falle, men ikke for han, for han hadde allerede tatt grepet, og hevet, knepet, som hun visste, hun ville ikke være venn med han lenger, bare distansert fiende, eller kunne man turne venner til fiender? Hun visste ikke.. Tåken var lagt, men alt var ikke sagt, langt ifra, hun ville dra, hjem, men hvem, skulle følge henne, dør til dør, når hun tør, å reise alene, men ikke alene, for hun kunne mene, at det var en viktigere sak en dette, en hun måtte kjempe, i ro og mak, hun ville ikke, nei hun ville ikke, vil ikke, vil ikke, vil ikke, prinsesse vil ikke kunne ikke kikke, eller hikke på den måten hun en gang hadde, for hun hadde, nok bagasje, men ingen kamuflasje, til å redde henne, når det var for sent, hun la det pent, fra seg, men alt ga seg, og hun visste, at nå kunne hun komme på besøk, hjem, til familien, men var det trygt? Ærefrykt, over livet, og smilet, som bredte seg over munnen, i grunnen var hun reddet, men hun reddet seg selv, ville han redde henne igjen??? Hun var blitt med dem, som hersket, over denne gode verden, i fjor var det verre, ja mye verre, desverre sp hadde hun lagt fra seg timene bak rattet, ja hun kunne skratte, men hun hadde ingen balanse, konferanse, fokus, det var det hun trengte, hun kjente, at denne gangen var det feil å gi opp, ja denne gangen skulle hun kjempe, de kunne legge henne i lenke, men hun ville ikke, hvem ville komme og redde henne da?? Takk skal du ha, på forhånd, du vet hvem du er, ta med deg klær, og klør, men ikke mat, ikke spør, det var alt som skulle til, før hun følte seg vill, og hun kunne, for en gang skyld, skille mellom kjærlighet og tap, mellom ærlighet og latskap, mellom tårnene som vinket mellom tærne, mellom måkene og trærne, men lite visste hun om at, det verste var ikke over, bjørnen sover, han skal ikke komme ned igjen, så lenge man går varlig, og DET kan de, doktorene, de som er ansvarlig, for dette, ja med svette og måkehette, for de er ingen kamp å kjempe, de vil kun kjempe, med sverd så store som våpen, og tåpen, Christoffer den store, han var helt på jordet, helt til han fant ut, at denne prinsen, eller såkalte prinsen, var ikke mere enn en bjørn, men med et bjørnehi, som hun bodde i, alt for lenge, ja nesten alt for lenge, men hun ble fortapt, ja fortapt, forlatt, i denne heisen av en sky, som hun skulle gli forbi!!!

Men var taken over for denne gang eller for alltid???

bildeprinsesseeeeeeeejegerhaahahahaha.png

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s